Den lille danserinnen på fjorten år, som Edgar Degas skapte mellom 1878 og 1881, er knapt 1 meter høy, men kom likevel til å endre retningen for den moderne skulpturkunsten. Den stramme holdningen, den senkede haken, voksmodellen og den ekte ballettskjørtet forvandlet en ballettstudent i Paris til et slående bilde på disiplin, ungdom og samfunnets kritiske blikk. Opplevelsen på Musée d’Orsay blir enda rikere med forhåndsbestilt inngang eller en omvisning som setter Degas’ ballettverden i sammenheng.
Du finner det i impresjonistgalleriene i 5. etasje på Musée d’Orsay i Paris.
Inngang er inkludert i en standardbillett til Musée d’Orsay; det kreves ingen egen billett.
Degas’ skulptur fremstår i et annet lys når man vet hvorfor publikum i 1881 oppfattet den som urovekkende. Billett med forhåndsreserverte plasser til Musée d'Orsay med audioguide, Guidet tur uten kø på Musée d'Orsay, og Orsay-museet: guidet tur til impresjonistiske mesterverk gir alle nyttig bakgrunnsinformasjon om Degas, ballettkulturen og de nærliggende impresjonistiske salene.
Start noen meter bak, slik at skulpturen fremstår som en enkelt vertikal linje: brystet løftet, armene vinklet, føttene plantet og nakken strammet. Det første glimt fra avstand får danserens stivhet til å virke nesten arkitektonisk, før man kommer nærmere ansiktet og kostymet.
Sidestillingen forsterker verkets spenning. Sett fra den vinkelen får den fremstikkende haken, de tilbaketrukne skuldrene og det lett fremskutte bekkenet figuren til å virke mindre dekorativ og mer disiplinert, ja, til og med sliten.
Dette er ikke en slank, idealisert ballerina. Legg merke til kontrasten mellom bronsefiguren og de virkelige kostymeelementene – tutu, bånd og tøfler – for nettopp dette møtet mellom kunstobjektet og hverdagslige materialer var avgjørende for skulpturens sjokkeffekt.
Det er mest folk på 5. etasje fra sent på formiddagen til midt på ettermiddagen, når besøkende samler seg rundt verkene til Degas, Monet og Van Gogh. Hvis du ønsker et roligere besøk, bør du komme rett etter åpningstid eller benytte deg av museets åpningstider på torsdagskvelder; unngå den første søndagen i måneden hvis du vil ha mer plass rundt skulpturen.
Etter skulpturen kan du fortsette gjennom de omkringliggende Degas-maleriene og pastellene i impresjonistgalleriene. Når man ser danserne hans på papir og lerret etter at skulpturen er fullført, blir det tydelig hvordan han omgjorde observasjonene fra øvingssalen til volum, holdning og fysisk anstrengelse.
Degas laget mange skulpturer, men Den lille danserinnen på fjorten år var den eneste han stilte ut offentlig i sin levetid. Debuten i 1881 ble et av de mest omdiskuterte øyeblikkene i karrieren hans.
Modellen var Marie van Goethem, en tenåringsballettelev tilknyttet Operaen i Paris. Degas valgte ikke en idealisert mytologisk figur, men en jente fra arbeiderklassen i det moderne Paris.
Degas laget opprinnelig en modell av verket i voks, et materiale som vanligvis forbindes med eksperimenter i atelieret, ikke ferdige mesterverk. Det valget fikk figuren til å virke rå, umiddelbar og urovekkende livaktig.
Han la til et ekte livstykke, en tutu, et bånd, tøfler og ekte hår. Disse materialene utvisket grensen mellom skulptur og levende kropp på en måte som de fleste betraktere på 1800-tallet aldri hadde sett før.
Mange av de første anmelderne beskrev skulpturen i harde, ja til og med grusomme ordelag, og tolket danseren gjennom datidens klassefordommer. Arbeidet avdekket hvor raskt seerne bedømte unge kvinnelige artister ut fra utseende og sosial status.
Skulpturen du ser i Paris er en bronseavstøpning som ble laget etter Degas’ død. Den opprinnelige voksmodellen ble bevart i atelieret hans og oppbevares nå separat.
Etter at Degas døde i 1917, ble det støpt bronseskulpturer etter den opprinnelige modellen ved Hébrard-støperiet. Disse avstøpningene førte verket til store museer over hele verden og bidro til å befeste dets moderne omdømme.
Det som en gang virket provoserende eller upassende, anerkjennes i dag som radikal moderne kunst. Den samme realismen som støt kritikerne i 1881, er en av grunnene til at skulpturen fremstår som så aktuell i dag.
Degas valgte Marie van Goethem, en tenåringsballettelev med tilknytning til Operaen i Paris, som modell for figuren. Det valget var avgjørende: Han skulpturerte ikke en allegorisk muse, men en ekte arbeidende kvinne preget av opplæring, hierarki og kritisk granskning. Ballettelever i Paris på slutten av 1800-tallet befant seg i en ubehagelig sosial situasjon – beundret på scenen, men dømt utenfor den. Skulpturen bærer på denne spenningen helt fra starten av.
Mellom omtrent 1878 og 1881 formet Degas figuren i voks over et skjelett og kledde den i ekte stoffer. I stedet for å polere overflaten til klassisk perfeksjon, lot han modelleringen forbli levende og uregelmessig. Kostymet og frisyren fikk danseren til å virke nesten dokumentarisk, som om observasjonen hadde trådt ut av boka. Det var et dristig trekk fra en kunstner som er mest kjent for pastell og maling.
Da Degas stilte ut skulpturen på den sjette impresjonistutstillingen i 1881, var mange kritikere mer forvirret enn imponert. Noen la mindre vekt på verkets nyskapende karakter enn på jentas ansikt, holdning og klassepreg, og tolket figuren ut fra samtidens bekymringer rundt moral og byliv. Andre kunne ikke akseptere voks, stoff og menneskehår som uttrykksform i seriøs skulptur. Kontroversen gjorde verket uforglemmelig.
Degas støpte ikke skulpturen i bronse mens han levde. Etter hans død ble den opprinnelige modellen funnet i atelieret hans, og arvingene hans ga tillatelse til å lage bronseavstøpninger som bevarte formen, samtidig som de gjorde det enklere å stille den ut og studere den. Den forvandlingen endret verkets materielle uttrykk, men sikret samtidig at det ble bevart. Skulpturgruppen ved Musée d’Orsay er en del av denne etterfølgende historien.
Etter hvert sluttet kritikere og historikere å bedømme skulpturen ut fra datidens fordommer og begynte i stedet å se dens formelle dristighet. I dag regnes det som et gjennombrudd innen moderne skulptur: psykologisk skarpsindig, eksperimenterende i materialvalget og usentimentalt når det gjelder ungdom, arbeid og ambisjoner. Det endret også seernes oppfatning av Degas selv, og viste at hans ballettverden strakte seg langt utover pastellens mykhet. I Paris fremstår det nå ikke lenger som en kuriositet, men som et av museets viktigste verk.
Edgar Degas (1834–1917) var en fransk kunstner som regnes som en del av impresjonismen, selv om han foretrakk atelieret, struktur og presis tegnekunst fremfor spontaniteten ved å male utendørs. For «Little Dancer Aged Fourteen» overførte han den samme skarpsindige observasjonsevnen som preger ballettbildene hans til skulptur, ved å forme en ung student ved Operaen i Paris i voks og kombinere den med ekte stoff, bånd, tøfler og menneskehår. Verket har vokst frem gjennom flere tiår med studier av øvingslokaler, arbeidet bak kulissene og flyktige bevegelser – temaer som også preger Dansetimen, The Rehearsal og mange av hans pastellmalerier av dansere i hvile. Likevel går denne skulpturen lenger enn disse bildene: den gir spenning, disiplin, klasse og ungdomsårene en fysisk tyngde. Degas’ eksperimenter innen maleri, pastell, grafikk og skulptur ga moderne kunst en ny form ved å bevise at hverdagslige bevegelser kunne ha en dyp psykologisk kraft, og dette verket er fortsatt et av hans dristigste uttrykk i fransk kunst fra 1800-tallet.
Degas fremstilte verken en smilende sceneheltinne eller en triumferende artist. Den utstrakte brystkassen, de spente armene og hodet som er litt bøyd fremover, skaper en holdning som virker innøvd, trent og psykologisk på vakt.
Det som fremdeles overrasker seerne, er møtet mellom den skulpturelle formen og den virkelige kostymen. Bronse, stoff, bånd og tøfler skaper en visuell kontrast som får figuren til å fremstå både som et kunstverk og et sosialt dokument.
Se på haken, munnen og det uttrykksløse ansiktet. Degas unngår smigrende mykhet og tvinger deg til å se danseren som et individ, snarere enn som et dekorativt symbol på balletten.
Dette er verken et sprang eller en piruett. Degas fanger stillheten før bevegelsen – den typen holdning som er formet av gjentakelse, utmattelse og korreksjon – noe som gir skulpturen en uvanlig følelsesmessig tyngde.
Skulpturen handler like mye om 1800-tallets Paris som om dans. Kostymet hennes, kroppsspråket og ungdommeligheten hennes vitner om den strenge og konkurransepreget verdenen ved Operaen i Paris og det sosiale presset som hviler på unge dansere.
I stedet for heltebilder i polert marmor presenterte Degas en jente fra sin egen tid, gjengitt med ru overflater og en urovekkende realisme. Denne beslutningen bidro til å åpne døren for den moderne skulpturens interesse for hverdagslige motiver, ustabile materialer og psykologisk sannhet.
Nei. Det er inkludert i inngangsbilletten til Musée d’Orsay; Reserverte billetter til Musée d’Orsay er det enkleste alternativet for selvguidet besøk.
På Musée d’Orsay, 1 Rue de la Légion d’Honneur, 75007 Paris, i impresjonistgalleriene i 5. etasje.
Nei. Utstillingen i Paris viser en bronsestøpning; Degas’ original ble modellert i voks og kledd med ekte stoff, bånd, tøfler og ekte hår.
Kritikerne syntes realismen i den var urovekkende. Mange reagerte også med klassefordommer på Degas’ uidealiserte fremstilling av en tenåringsballettelev.
Ja. Både den guidede omvisningen på Musée d'Orsay uten kø og den guidede omvisningen i impresjonistiske mesterverk på Musée d'Orsay gir deg faglig bakgrunnsinformasjon.
Ja, uten blits. Stativer, selfiestikker og profesjonelt utstyr er ikke tillatt i galleriene.
Kom innom på åpningsdagen eller torsdag kveld. Det er mest trafikk på 5. etasje fra sent på formiddagen til midt på ettermiddagen.
Ja. Museet har heiser, tilgjengelige toaletter og rullestoler som kan lånes mot fremvisning av legitimasjon.
Billetter med reservert adgang til Orsay-museet
Combo (Save 15%): Billetter til Orsay-museet og Elvecruise på Seinen
Kombinasjon: Orsay-museet med lydguide + Billetter til Orsay-museet
Kombinasjon: Musée Rodin Hopp over køen-billetter + Orsay-museet med lydguide